Vinneren av Ungdommens Kritikerpris 2012/13

Foto: Liv Aarberg

Vinneren av Ungdommens Kritikerpris 2012/13 ble Eivind Hofstad Evjemo (bilde til venstre) med boken "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet". Det har vært en lang og krevende prosess å komme fram til vinneren, men jeg tror alle kan stille seg bak at boken er en solid vinner. Ni klasser har hatt ni ulike lister med sine topp 3 bøker. På litt over tre måneder har elevene hatt utfordringen å lese 8 bøker. Årets nominerte bøker viser både mangfold i innhold, og i meningene til de ulike juryklassene. 



Storjuryklassen som jeg var en del av. Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les.

Et vulkansk venterom

Foto: Liv Aarberg

To kvinner med noen uferdige problemer, danner et bånd på feil tidspunkt. Venterommet i Atlanteren er en kjærlighetsroman utenom det vanlige, men også mye mer. 

Denne bokomtalen handler om den nyeste boken til forfatteren Mona Høvring (Oktober, 2012): Venterommet i Atlanteren. Høvring er en norsk forfatter som er kjent for å skrive dikt. Hun debuterte i 1998, og har tidligere gitt ut fem diktsamlinger samt en roman. Norsk kritikerlag har nominert hennes siste verk til Ungdommens Kritikerpris, som er en pris for norsk samtidslitteratur.

Boken handler Olivia, en ung kvinne i midten av tyveårene. Olivia har lenge oppført seg urolig, ukomfortabel og uforutsigbar i jobb-, slekt- og kjærlighetssammenhenger. Hun kan nesten kalles for vulkansk. Olivia jobber på et smelteverk, noe hun selv har valgt, som en slags protest, kanskje. Tanten til Olivia, Ågot, dør og etterlater, overraskende nok, hele arven til henne. Blant annet arver hun en praktfull villa langs strandlinjen ved Reykjavik (på Island). Romanen starter med begravelsen til tanten. Etter begravelsen møter hun Belinda, eller Bé som hun vil bli kalt, en litt eldre og mystisk kvinne, og dermed er romanen i gang. Venterommet i Atlanteren er en kjærlighetshistorie, eller en historie om tiltrekning.  “Det er ingenting som betyr noe mer i denne verden enn å finne en som fjerner ubehaget ved å være aleine” sier Olivia til Bé. Kort tid etter møtet, inviterer hun med seg Bé til villaen på Island.

Å oppholde seg i et venterom kan være litt som å befinne seg i en slags eksistensiell mellomtilstand, et sted der man muligens håper på en avklaring, hjelp, helbredelse, svar på spørsmål eller gode råd. Et venterom kan, slik jeg ser det, være både noe abstrakt og noe konkret, noe større, noe man er på vei til. Slik er det med hovedpersonen Olivia, som ser ut til å passe godt på Island, en vulkansk øy. Venteromstittelen fungerer som en metafor for hvilken situasjon Olivia befinner seg i. Venteromtematikken (-metaforikken) er, slik jeg tolker boken, sentral i forhold til det jeg mener er dens overordnede prosjekt: det at personer med gode utgangspunkt kan ende opp i situasjoner som Olivia. Etter videregående, hadde Olivia toppkarakterer og fikk plass på arkitektstudiet ved NTNU, et ettertraktet studium, men ble stoppet av morens løgner. “Hun begynte å gråte. Det var en utkrøpen gråt.  Neste dag søkte jeg jobb på fabrikken,” forteller Olivia om reaksjonen moren fikk under konfrontasjonen av studieplassen. Jeg mener dette er en utløsende hendelse for hvorfor Olivia havnet i “venterommet”. Bé har ikke helt ordnet opp i et tidligere forhold, og ser ut til å utgi seg for en annen enn det hun er. Begge to befinner seg altså i denne tilstanden der de venter på noe større, og kanskje bedre.

Hovedpersonen Olivia er kvinnen som tar med seg lommelerken i begravelser, har mannejobben på smelteverket og som ikke helt har impulskontroll. Som leser oppfatter jeg henne som en spennende og unik karakter, fordi hun bryter med tradisjonelle forventninger. Olivia er bokens protagonist, men også sin egen antagonist. Hun er konfliktårvåken, skeptisk og tilbakeholden når det gjelder nære relasjoner, men møtet med Bé overrumpler henne. Olivia blir forført, noe motvillig, og møter en ny side av seg selv. “Jeg forsøker å ha færrest mulig ønsker, oftest fører ikke ønsker med seg annet enn plunder og lengsel,” sier hun, noe som får henne til å virke litt desillusjonert om hva hun kan oppnå både med Bé og med livet. De to kvinnene er nærmest ikke-kompatible, likevel er det en ganske sterk og uvillig tiltrekning mellom dem. Etter min mening er dette to komplekse og troverdige karakterer som gjør boken uforutsigbar.

Romanen består også av biroller som alle har sin funksjon i teksten. Birollene kan på visse måter oppfattes som statiske fordi de ikke endrer seg i løpet av boken, men jeg mener at det er et bevisst trekk fra forfatterens side å holde tilbake karakterenes utvikling. De kunne lett ha blitt flate, men i denne boken blir de ikke det, fordi de etter min mening er med på å synliggjøre forfatterens prosjekt. Et eksempel er moren, som ser ut til å ha glemt vekk Olivia. ”Mora mi var ikke interessert i nære familierelasjoner, og heller ikke barn. Opp gjennom åra fikk jeg gå en god del på sjølstyr, mens hun var opptatt med sitt,” forteller hun om moren. Det virker som om moren lengter etter en tilværelse før barn. Et annet sitat fra boken, som viser til forholdet og stridighetene mellom dem, er når Olivia ser på neglelakken sin: “kvaliteten var kjip, den var tynn i konsistensen, men fargen var uimotståelig, mora mi syntes den var horribel, det var et godt kjøp”. Høvring har også tatt med en karakter ved navn Elias, en mannlig venn som hun bor hos en periode. Det fortelles om Elias i små doser, men viser seg å være en viktig person i Olivias liv.  En tredje person, eller scene, som er verdt å nevne er når Olivia møter en liten gutt, nabogutten Håkon, som sitter i trappeoppgangen når Olivia går ut med bosset. «Jeg vil ikke at du skal reise, sa han. Det overraska meg at han tok det så tungt, så personlig, dette at jeg skulle dra, men jeg lova på tru og ære at jeg skulle sende postkort så snart jeg kommer fram». Til og med denne hendelsen, denne lille rollen som gutten har, er med på å forme Olivia, og hennes handlinger. Den er også med på å vise evnen hun har for empati. Hver karakter i denne romanen har altså en stor betydning, selv om de kun nevnes i få setninger.

Selve bokens romdimensjon mener jeg at til tider kan bli litt uoriginal, fordi det skjer ganske lite endring i tid og sted før Islandsturen. Så reiser de, noe som bryter med forventningene jeg fikk til romdimensjonen. Beskrivelsene av funkisvillaen, strandhotellene, kystlinjene etc. på Island gir et nytt miljø. Island er, fra mitt perspektiv, et originalt valg av stedfestelse: jeg har hvert fall aldri lest en bok som er stedfestet der.

Vann er et gjennomgående tema, eller en slags grunnlinje, i boken. Når Olivia føler seg skitten, drømmer hun om vann. Lindringen hennes kommer ofte i form av å vaske hender, men det beste for henne er nok å ta seg et skikkelig bad. Vannet har også en symbolikk som blant annet innebærer redsel for å gå under, å synke, drukne. Islandsturen fungerer som en mulighet til å bli ren, å begynne på nytt. Kanskje er Island også et mer håpefullt, lystig og lyst venterom for Olivia.

Noe jeg likte spesielt godt med romanen, er at det skjer noe hele tiden. Hvert ord virker gjennomtenkt. På knappe hundre sider er det flere handlingsforløp enn bøker jeg har lest på over firehundre sider. Høvring benytter også i stor grad undertekst, også kaldt subtekst, det ligger noe mellom linjene som ikke er skrevet i ren tekst. Bare se på dette utdraget der Olivia snakker om Elias: «Det var et rom jeg kunne ha sovna inn i, inn i evigheta, og Elias, han var så annerledes enn meg, han var som henta fra en kriminalroman av Dürrenmatt; han visste hva jeg ville, han tidde med det han visste, han snakka bare når det var nødvendig». Slik jeg oppfatter det, framstilles Elias som en hjelper, en slags farsfigur, en motpol til Olivias uro og savn. Elias blir et fast og stødig holdepunkt; han gir Olivia et rom hos seg, lager mat til henne, rydder og ordner, setter ikke begrensninger, stiller ikke krav til at hun må være en annen, nei, han respekterer henne og godtar henne som den hun er. Han er en slags helteskikkelse. Dette er noe som kommer fram som en undertekst, noe som ikke blir sagt direkte.

Tempoet i teksten skifter lett og rytmisk mellom å fortelle og fortolke. Dette er noe jeg mener Høvring mestrer godt. Hendelser fortelles, og så begynner fortelleren å diskutere med seg selv. Se bare på dette sitatet der Olivia snakker om oppveksten: “Jeg var aleine disse åra. Alle var aleine. Alle holdt på med sitt”. Her går Olivia fra å fortelle om hvordan hun hadde det, til å fortolke hva det betydde.

Høvring bruker flere ulike fortellerteknikker, der hun blant annet et kapittel følger Olivia fra klokken syv om morgenen til syv om kvelden. Dette korte kapittelet er kanskje det jeg mener er romanens sterkeste del. Kapittelet skildrer en dag rett etter at Bé har reist fra henne. “Etter behandlinga spiste jeg reinsdyrsteik i restauranten. Jeg klarer meg sjøl, tenkte jeg, og stirra foraktfullt på paret ved sidebordet,” er et utdrag. Her veksles det mellom poetiske betraktninger og hverdagslige hendelser, og en kombinasjon av disse. Intrigen i boken er også troverdig, fordi handlingene til karakterene er begripelige og realistiske. Selv om de er spontane, er de gjenkjennbare med hvordan mennesker egentlig oppfører seg. Med dette mener jeg at vi mennesker ikke følger en oppskrift på hvordan vi reagerer i ulike situasjoner. Derfor bygger karakterene opp en troverdighet ved å holde seg til sine særpreg.

Språket til Høvring er lettflytende og originalt. Hun bruker blant annet a-endinger, innskutte setninger og diftonger. Her er et eksempel fra teksten med disse elementene: “Jeg minner om mora mi, tenkte jeg, og blei både skamfull og lattermild”. Dette skaper både liv i teksten og handlingene. Språket er også imponerende lyrisk, der Høvring har brukt mye billed-/metaforikk, ofte hentet fra objekter. «Jeg senka meg ned i det dampende vannet, lå der og skalv, som nåla i et kompass, feilnavigert på grunn av en kraftig magnet» forteller Olivia. Billed-/metaforikkbruken er spennende, forståelig og nytenkende, noe som styrker teksten betraktelig. Islands funkisvilla med havblå himmel kan for eksempel sees på som en kontrast til soten og skitten på fabrikkjobben, noe som igjen bygger oppunder virkemiddelet. Denne typen virkemidler underbygger forfatterens prosjekt, fordi de gjenspeiler hvilke situasjon Olivia er i, nettopp i et venterom i livet, der noe nytt skal skje, der noe nytt kan skje. Høvring har en flyt i språket, og har et øye for livets små skjevheter, noe som er med på å holde språket levende. Se på eksempelet: “I stedet gjorde jeg som jeg pleide i sosiale lag, jeg passa på å få i meg nok alkohol og konsentrerte meg om å være elskverdig”. Olivia befinner seg rundt slekten når hun tenker dette. Her påpeker forfatteren noe jeg tenker er en av livets vanlige problemstillinger, nemlig ubehag i sosiale sammenhenger.

«Hva var det som fikk cellene mine til å dirre det lille ubehagelige dirret ekstra, som fikk meg til å tenke at jeg når som helst kom til å segne om? Hva var det denne nye skjelvinga i meg ville?» spør Olivia. 

Photo of Liv Aarberg // All rights reserved // can not be used without given permission

Vart, vakkert og vemodig

Foto: Liv Aarberg

“Mora mi sier det ikke er farlig å hoppe ut og sveve, du kan hoppe fra en skyskraper om du vil, og det er ikke farlig. Det er når du lander at du har et problem,” forteller Jim, en av hovedpersonene i Per Pettersons nye samtidsroman, Jeg Nekter.

Petterson er en verdenskjent norsk forfatter, som har vunnet flere priser både her hjemme og i utlandet. Han debuterte i 1987, har gitt ut ni romaner totalt, og som sammen har blitt oversatt til over 40 språk. Norsk kritikerlag har nominert Jeg nekter (Oktober, 2012) til Kritikerprisen og Ungdommens Kritikerpris, som er to priser for aktuell norsk samtidslitteratur. Denne romanen handler i hovedtrekk om tapt vennskap mellom to hovedpersoner, Jim og Tommy, som møtes igjen etter 30 år. I denne boken, skriver Petterson blant annet om tøffe oppvekster, alkoholiserte foreldre, vanskeligstilt ungdom og voksenlivets byrder.

Prosjektet til forfatteren mener jeg er å få fram verdien i forholdene mennesker opplever. Nettverk som slektskap, vennskap og naboskap, i denne boken spesielt om vennskap. Som voksen beskriver Tommy at han  «lå over på rommet til Jim ved siden av han i senga, og den gikk så stille for seg den pustinga, at du trudde han var død og måtte lene deg over for å forsikre deg om at det ikke var tilfelle.» Teksten sier noe om hvordan mennesker forholder seg til ulike livssituasjoner, der det vektlegges hvordan hendelser oppleves ulikt. Petterson sier selv på et forfattermøte i forbindelse med utdelingen av Ungdommens Kritikerpris, at han syns det er vanskelig å definere hva prosjektet hans er.

Innholdet i boken kommer fram på ulike måter. Fra mitt perspektiv har karakterene her spesielt stor betydning. Petterson skildrer svært dynamiske representasjoner av mennesker i stort sett vanskelige livssituasjoner. Dynamikken i karakterene gjør at boken ikke er forutsigbar. For eksempel har en av hovedpersonene, Tommy, droppet ut av skolen som et resultat av en over gjennomsnittet dårlig oppvekst. Framtiden virker ikke lovende. Når vi møter ham senere i livet, er livet hans ganske ordinært og stabilt. Han har en jobb, virker tilsynelatende oppegående og har kvinner i livet. Jim derimot, ser ut til å ha en lovende framtid. Han har hatt en trygg og stabil oppvekst i et kristent hjem, går på videregående og har ambisjoner for framtiden. Her skjærer det seg. Jim og Tommys framtid blir det motsatte av forventningene. Tommy sier selv til Jim når de møtes som voksne at “vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke”. Dette er noe som jeg personlig syntes ga mistillitt til karakterene i begynnelsen, fordi det var uvant for meg med en slik vending. Etter hvert som jeg leste innså jeg hvor godt gjennomtenkt karakterene egentlig er. De gir et realistisk blikk på hvordan menneskers liv ikke nødvendigvis blir formet av inntrykk og forventninger fra andre. Petterson klarer å være original, og unngår en klisjé. Jeg får en sterk medfølelse for karakterenes skjebner, til og med ovenfor birollene. “Faen òg, sa betjenten og han stønna, han hadde et tungt hjerte og tok det med seg overalt”, og det tunge hjertet tar jeg med meg. Jeg går meg også enda vill i tankene om hvor Tommys mor, på rømmen fra hennes voldelige ektemann, ville vært nå. Som leser har han gitt meg karakterer jeg sent vil glemme.

Miljøet i denne boken er litt spesielt, fordi slik jeg oppfatter det, kunne handlingene kunne vært stedfestet hvor som helst. Det finnes nesten ikke miljøskildringer, og generelt sett lite skildringer i denne boken. Omtrent alle steder, personer eller hendelser er beskrevet gjennom assosiasjoner tekstinternt hos karakterene. Teksten inneholder for eksempel nesten ikke et eneste adjektiv. “Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner,” er et eksempel på en beskrivelse av Jim fortalt gjennom en assosiasjon. Dette sitatet inneholder også et av to adjektiver jeg husket fra boken. Her er det ikke viktig å vite om hvor høy moren til Jim er, hvor pen Siri (søsteren til Tommy) kanskje er, eller hårfargen til Tommy. Hva som er vektlagt, oppfatter jeg at er hvordan de ulike karakterene opplever situasjonene. Med dette, begir Petterson seg ut på noe veldig dristig; han bytter nemlig mellom tidsrom og fortellerpersoner. Dette vil jeg si at han mestrer mye på grunn av språkbruken hans. Han har en stor variasjon i språket, som er så tydelig at da jeg leste boken forstod jeg hele tiden forstod hvem som var fortellerperson. Jeg forstod dette, uten å lese en gitt informasjon for hvert kapittel om hvem som fortalte. På grunn av dette, opplever jeg det også lettere å identifisere meg med karakterene. Som leser kjenner jeg på hvordan det ligger et liv, flere menneskeliv, bak språket.

Boken er store deler skrevet i førsteperson, fra enten Tommy, Jim eller Siri sitt synspunkt. Den har også en forteller i tredjeperson, som «ser» alt utenfra. For meg er det veldig interessant å lese hvordan en forfatter framstiller en situasjon både fra karakterenes eget perspektiv, og fra en utenforstående. Teksten drives framover, selv om handlingsforløpet beveger seg til tider bakover. Grunnet lite skildring, synes jeg at handlingsforløpet er litt raskt til tider, men setningsoppbyggingen gjør at tempoet senkes. Setningene kan gå over flere linjer, noen ganger nesten en side.

“Trur du det er sant det med tannhjulet og samvittigheten.
Hva da.

Jo det at samvittigheten er som et tannhjul eller til og med som ei sirkelsag som snurrer rundt med skarpe tenner i sjela og gjør vondt som faen og blodet spruter når du gjør noe som er skikkelig ille, men så gjør du bare mer og mer og tenna blir slipt ned og og sjela får træl og så merker den ingenting når hjulet går rundt og da har du blitt sånn.

Blitt sånn hva da.

En sånn som gjør jævlige ting og ikke merker det engang,”
er et eksempel på setningsoppbygningen.

De lange og korte setningene tror jeg er et virkemiddel som synliggjør hvordan vi mennesker tenker. For eksempel, hvis jeg skulle beskrevet tankemønsteret mitt med ord under oppfatningen av en dialog, hadde det nok blitt ganske lange, og ikke nødvendigvis grammatisk korrekte, setninger. Denne oppbygningen skaper rom for tolkning, balanse og leseflyt i teksten.

Boken inneholder mange former for konflikter. Noe jeg reagerte på under den løpende teksten, var oppbygningen av den første intrigen/hendelsens vektlegging. De to barndomsvennene møtes, og etterfølges av at tidsforløpet går tilbake i tid. Ikke før nest siste kapittel er vi forbi dette tidsrommet. Jeg mener at leseren burde få vite mer om hva som skjer videre etter møtet. Dette er fordi Petterson lager et spenningsmoment opp mot dette møtet ved å vise til bakenforliggende årsaker, og utløsende faktorer for at dette møtet tar sted gjennom hele teksten. Når tidsrommet hele tiden endres, kan man si at det bygger det på forventninger helt til siste handling. Petterson mestrer en god og åpen slutt, men personlig ønsket jeg sterkt å få vite mer. Betrakter man det fra dette perspektivet, kan man tillate seg å si at det siste kapittelet og de små historiene om Siri og moren til Tommy kunne vært utelatt. Altså, fordi jeg mener at det senket oppbygningen.

Dette er litteratur av en kjent samtidsforfatter som har en voksen målgruppe. Selv er jeg en ungdom på 18 år. Allikevel, vil jeg anbefale boken på det sterkeste. Den har en nærhet og autensitet jeg sjeldent opplever. Hvis du skal lese én bok i år, så les Jeg nekter.

Photo of Liv Aarberg // All rights reserved // can not be used without given permission

"Jeg nekter" av Per Petterson

Den første boken som jeg har lest er "Jeg nekter" av Per Petterson. Boken handler om et vennskap mellom to menn i sin oppvekst, som møtes igjen etter ca 30 år. I oppveksten var de uadskillelige, men dramatiske ting skjedde som gjorde at de kom fra hverandre. 

Forfatterens prosjekt i denne boken mener jeg er å få fram verdien i et vennskap, og hvordan mennesker fungerer i forhold til hverandre i ulike situasjoner. F.eks. så blir bestekompisen, Jim, til hovedpersonen ved navn Tommy, psykisk syk. Hvordan påvirker dette Tommy og Jims forhold? 

Noe som er spesielt med denne bokens karakter-/miljøskildring er den minimale bruken av adjektiver og virkemidler. Skildringene er fortalt gjennom assosiasjoner. Selv om Petterson bruker lite beskrivelser, sitter jeg som leser igjen med en bekjentskap til noen dynamiske karakterer jeg sent vil glemme. Handlingen/konflikten foregår over mange forskjellige tidsrom(under ulike årstall og årstider), og er en krevende måte å lykkes med å skrive på. Dette er fordi det kan bli vanskeligere for leseren å følge med, og å forstå budskapet. Han begir seg også ut på å bytte synsvinkler, ved å se handlingene fra flere av karakterenes perspektiv. Språket i boken er også verd å legge merke til. Han har en lett flyt i språket, og det er originalt. Språket er personlig, og karakterisert etter hvilken person eller vinkling teksten har.

Jeg mener at dette er den beste boken jeg har lest hittil i UKP. Dette er fordi Petterson er flink til å bytte mellom tider, gir en god innsikt i karakterene selv om det er brukt lite beskrivelser, og den er  skrevet filosoferende, men er samtidig konkret og ryddig. Handlingen er gripende, og Petterson gir med sin skriving en forståelse og medfølelse for flere viktige temaer. 

4 bøker lest, 4 igjen

På dags dato holder jeg på med min femte bok av de nominerte til ungdommens kritikerpris. De bøkene jeg har lest er:

- Per Petterson: "Jeg nekter".
- Mona Høvring: "Venterommet i Atlanteren".
- Trude Marstein: "Hjem til meg".
- Vigdis Hjorth: "Leve Posthornet!".

Forøvrig holder jeg på med "Hula Lou" av Wenche-Britt Hagabakken.